Dokumentet oppdateres regelmessig på min blogg www.permaliv.blogspot.com. Der har dokumentet også en bedre formatering.

• Emulsjonsmaling
• Fibermaling
• Grunning
• Jernvitriol
• Kalk- / kalksementmaling
• Kaseinmaling
• Leirmaling
• Linolje
• Linoljemaling
• Limmaling
• Lut
• Naturlige harpikser
• Naturmaling
• Pigment
• Rustbeskyttelse
• Silikatmaling
• Skjellakk
• Slammaling
• Syntetisk maling
• Såpe
• Treolje
• Tretjære
• Vannglass
• Voks

Historisk kan maling inndeles i tre kategorier, tradisjonelle- industrielle- og naturmalinger. Innen hver kategori finnes det både bra og dårlige malinger ut fra et miljøsynspunkt.

De industrielle malingene begynte å dominere markedet fra midten av 1900-tallet.

En maling består av bindemiddel som holder sammen malingen, pigment som gir malingen nyanse, løsemiddel som regulerer malingens konsistens og tilsatser som for eksempel hindrer at malingen råtner eller at alger utvikles.

Tilsatser kan også anvendes for å regulere malingens tørketid, strykbarhet med mer. 

Det er lett å skaffe en liste over hvilke emner som skal unngås av ulike grunner. Det vanskelige er å få greie på hva en enkelt maling virkelig inneholder. Flere av produsentene av tradisjonelle malinger og naturmalinger angir allerede nå hele innholdet, selv om andelene er under en prosent. Tilsetningsstoffer i rengjøringsmidler og maling øker risikoen for astma og allergi hos barn. Se også.

Folksam sin store malingstest for 2010 (se også) er interessant lesning. Legg merke til atto linoljemalinger ligger i toppen.

Folksam anbefaler å bruke vanlig oppvaskmiddel for utvendig husvask, dette gir like bra eller bedre resultat enn mange av de spesialproduktene som finnes i handelen. Vask alltid nedenfra og opp for å unngå vaskemiddelrender på den smussete yten! Husk atsåperester gir en uheldig kjemisk reaksjon i kontakt med linoljemaling, fukt derfor opp veggen før såpevask slik at såpa ikke trenger inn i treverket, og vask godt av.

Heksesot er et nytt problem og skyldes avdampningenen fra «løsemiddelfrie» bygningsprodukter som er innført de siste årene. Dette kan være maling, lim, gulvbelegg, kunststoff, isolasjon og lignende. Avdampningen fra disse produktene kan vare i ett til tre år. Den eneste måten for å fjerne heksekost er å vaske med fettløselig middel, selv om det kan bli stygt og skjoldete. Maler man eller tapetserer rett over, vil avdampningen bare fortsette gjennom disse lagene.

For å unngå heksekost er et meget godt alternativ å benytte maling/dekorvoks med høy tørrstoffandel, for eksempel fra en av de mange tyske naturmalingsprodusentene, eller linoljemaling. Høy tørrstoffandel gjør også malinga dryg, den tørker ikke så fort som vannbaserte malinger, og benytter man en dekorvoks slipper man oppsprekking av malingslaget når panelbordene kryper.

Ønsker man allikevel å benytte syntetiske interiørmalinger bør man ta følgende forholdsregler mot heksekost:

• - God ventilasjon.
• - Jevn temperatur innendørs, også når man er bortreist.
• - Lite sottilskudd, som peisfyring, stearinlys, spotlys med hallogenpærer, varmekilder med veldig høy overflatetemperatur.
• - Puss opp i sommerhalvåret.

Huskeliste for husmalere (utvendig):

• - Mal husveggen mellom 1. april og 30. september.
• - Mal aldri første dag etter regn.
• - Late huseiere kan male en vegg per sesong. 
• - Lei stillas. Mange stygge fallulykker har skjedd i forbindelse med maling fra stiger. 
• - Bruker du høytrykksspyler bør du alltid holde dysen minst 20 centimeter fra veggen.  
• - Bruk sopp- og algedrepende middel før maling. Da holder resultatet lenger. Gjenta gjerne hvert annet år. 
• - Hold deg til en produsent på de ulike produktene du bruker. Gjør også en eventuell reklamasjon enklere. 
• - Husk at du har fem års reklamasjonsrett på husmaling. 
• - Gjør du jobben selv, vil det være lurt å betale en malermester for teknisk rådgivning før du setter i gang.  
• - Bruk pensel. Friksjonen under påføringen gir bedre hefte til underlaget enn sprøyte eller rull.Kilde: ifi

EMULSJONSMALING (tempera)Emulgator eller emulgeringsmiddel er et middel som har evne til å danne en stabil blanding, emulsjon, av to stoffer som normalt ikke lar seg blande med hverandre. Det skyldes at den ene enden av en emulgator er hydrofil (vannløselig, vannelskende), f.eks. en syregruppe, mens den andre enden er hydrofob (vannavstøtende) eller fettløselig, lipofil, f.eks. et hydrokarbon. Såper er et eksempel på en emulgator. Den hydrofile enden binder seg til vannet, mens den hydrofobe eller lipofile enden binder seg til fettet. Emulgatorer nedsetter overflatespenningen mellom fasene, og fører også gjerne til en elektrisk opplading av den disperse fasen slik at partiklene av f.eks. fett frastøter hverandre slik at de ikke klumper seg og flyter opp.

Det omsettes store mengder av emulgatorer til bruk i industri, farmasi- og næringsmiddelproduksjon. De fleste selges under handelsnavn og består av kombinasjoner av to eller tre stoffer, ofte av høyst kompleks natur.

Emulsjonsmaling er oftest oppbygd av olje emulgert i vann med tilsats av pigment/fyllmiddel (10-50 %). Som emulgeringsmiddel anvendes f. eks. egg (eggoljetempera) eller kasein (kaseintempera) og de fungerer også som bindemiddel (10-50 %). Ferdige malinger kan inneholde litt konserveringsmiddel, litt tørkemiddel (0,1 %) og noen prosent fortykningsmiddel (cellulosederivat). Oljen kan være f. eks. linolje, tallolje eller alkydolje. Ricinolje tilsettes iblant for å hindre gulning. Emulsjonsmalinger anses for å være miljøvennlige, men de kan inneholde miljøfarlige tilsatser. Unnvik maling med alkylfenoletoxylater, tørkemidlene kobolt/zirkoniumsalter som er allergiframkallende og giftige for vannorganismer, konserveringsmidlet isotiazolinoner som Kathon, Bit eller Bronopol. Uten konserveringsmiddel er malingens holdbarhet i boksen begrenset, men det finnes maling uten konserveringsmiddel.

Tørkingen krever god tilgang til oksygen og lys, ettersom det under tørkeprosessen avgis flere ulike emner. Malere klager iblant på hodeverk samt irriterte øyne og luftveier, men de emnene som avgis er ikke helse- og miljøskadelige. Malingen kan fortynnes med vann og anvendes på de fleste underlag. Den kan påføres dekkende eller laserende. Glansen varierer fra matt til sidenblank. Tørkingen av eggoljetempera tar tid, ca et døgn til støvtørr. Malingen er vanskelig å flikke på uten at det syns. Det miljøvennlige alternativet er å blande til sin egen eggoljetempera (egg eller eggepulver, olje, vann og pigment) på plass.

Fordi emulsjonsmaling er mer dampåpen enn linoljemaling, kan det for interiørmaling være en fordel å velge en maling med for eksempel linolje emulgert i vann. Jeg vil her ta med et lite utdrag fra et foredrag av Rolf Hansen, som kan leses i sin helhet på Wibo Färg AB sin hjemmeside, linoljefarg.se.

Utdrag fra foredrag om emulsjonsmaling 
Om emulsjonsmaling kan mye sies. En emulsjon, som vi nytter til daglig, er mjølk. Mjølk består av smørfett og vann som danner ei kvit veske. Blandes vann i linolje dannes også ei kvit væske. Vann kan tilføres til linolje opp til 20 % uten at emulsjonen brytes, men oljen tjukner.

En enkel emulsjonsmaling er vanlig limmaling som man tilsetter litt kokt linolje. For at ikke emulsjonen skal brytes kan man tilsette litt vanlig såpe, alternativt natronlut eller ammoniakk i vannet. Man kan ellers også blande linolje i varm beinlimsløsning, og tilsette en vannblandet krittløsning for å få ei sterkere limmaling. Istedenfor lim kan man bruke kasein og istedenfor linolje kan man anvende harpikser av ulike slag.

Lateks- og akrylatmalinger er jo i prinsippet emulsjonsmalinger der akrylharpiksen anvendes som bindemiddel i eksteriørmalinger. Innomhus har vi ofte PVA-malinger. Kravet til en emulsjonsmaling for at den skal regnes som helse- og miljøvennlig, er i første hånd at den er vannbasert, og at bindemidlet ikke trenger noen form for løsemiddel eller fungicid.

Pigmentet kan hovedsakelig være kritt, om man anvender harpikser som bindemiddel, ettersom kritt ofte dekker i vannfasen, men ikke i oljefasen. Selv egg kan nyttes, for eksempel i eggtempera.Emulsjonsmaling basert på linolje krever derfor pigment av typen TiO2 alternativt zinkkvitt. En emulsjonsmaling skal, i motsetning til lateks- og akrylatmalinger, ikke danne en sammenhengende tett film, men en mer åpen film pga. at oljemengden er tilpasset for innertak og vegger der innestengt fukt kan finnes.

Boka til Bjørn Berge, The Ecology of Building Materials, har oppskrifter for emulsjonsmaling.

FIBERMALING (flytende tapet) 
Fibermaling forsterkes (armeres) med fibrer og får et utseende som ligner en pussyte. Fibermalingen kan bestå av fibre, vann, bindemiddel (som kalsiumkarbonat og talk) og konserveringsmiddel. Ett eksempel på en fibermaling er cellulosebindemiddelmaling forsterket med cellulosefibrer. 


GRUNNING 
Når tre skal males utomhus begynner man med å impregnere endetre, (Trevirke suger vann 15-20 ganger raskere langs fibrene enn på tvers. Gran trekker mer vann i endeveden enn furu, fordi furu har mer skråstilte fibre. På den annen side suger yteveden av furu vann raskere enn gran, også fordi grana har lukkede linseporer i tørr tilstand. Ved oljegrunning for linoljemaling er det viktig å unngå ei feit hinne utenpå nedre del av panelet pga. oppsug i endeveden.), og spikerhull med en penetrerende grunnolje, deretter gis treet et grunningsstrøk med en grunningsmaling, og siden et eller to sluttstrøk. 

For åpen kledning anbefales spiker med 2,8 mm tykkelse. Skruer med selvborende spiss gir bedre resultat enn spikring, men er veldig tidkrevende.
Spiker må dykke minst mulig for å unngå vannsug, maks 2 mm. Det er bedre å etterslå de som evt. ikke går langt nok inn pga. hard ved.

For å unngå oppsprekking ved endeskjøter bør spiker trekkes inn 20 mm fra enden. Da kan det være vanskelig å treffe ei lekt på kun 48 mm, når det i tillegg skal være 5 mm avstand i skjøt. Denne lektebredden kan derfor med fordel økes til 68 mm eller 73 mm. Avstand fra kant og bredde på underliggende lekter kan reduseres ved bruk av skruer.

Ved endeskjøting bør veden gå samme veg slik at man får lik kuving av bordene. Dersom endene på bord sprekker det minste under oppsetting, bør det byttes/kortes.

Grunningsoljen kan inneholde høye andeler organiske løsemidler (oftest lakknafta), men det finnes vannbårne alternativ uten løsemiddel, disse blir i stadig økende grad standard med nye miljøkrav. Dette kan være vannbårne oljeblandinger eller oljeblandinger av så godt som kun linolje av ulik viskositet.
Grunningsmalingen skal foruten inntrengning og vannavvisning gi et bra feste for ferdigstrykningsmalingen. Grunnmaling består av penetrerende oljer, løsemiddel og pigment eller fyllmiddel. Vanlige grunningsmalinger inneholder vanligvis fungicider. Grunningsmalinger uten løsemiddel bør være førstevalgsalternativ.

JERNVITRIOL 
Jernvitriol benyttes hovedsakelig til bartre, og er et hydrat av jernsulfat (FeSO₄ x 7H₂O)som har en sopp- og mugghemmende virkning. Jernvitriol blandes med vann for behandling av uhøvlede trefasader. Norsk Treteknisk Institutt anbefaler en konsentrasjon på 30 gram jernvitriol (jernsulfat) per liter vann, dvs. 3 vekt%, sterkere konsentrasjoner kan muligens svekke trevirket. Forsøk gjort ved SLU i Sverige har vist at dersom man økte konsentrasjonene til 5 % og 10 % løsninger, så fikk man ved væreksponering en større vektreduksjon av kledningsbordene sammenlignet med ikke jernvitriolbehandlet kledning. Hvorvidt denne vektreduksjonen skyldes hurtigere erosjon av overflaten eller angrep av mikroorganismer, er noe vanskelig å si.

Den er ved påstrykning en helt fargeløs væske (så vidt ikke en liten andel pigment blandes i for å se hvor man allerede har strøket). Etter påstrykning blir yten sølvaktig grågrønn, og deretter skjer det i en kjemisk reaksjon med underlaget en fargeforandring mot mørkere eller sølvaktige nyanser. Dette kalles ofte for syrebehandling. Jernvitriol kan også anvendes på mineralske underlag og gir da en okergul eller rustrød kulørtone. På ubehandlede trefasader vil jernvitriol utjevne skjolder, da den påskynder og utjevner ”gråningsprosessen”. Det ytterste oksidasjonssjiktet gir en viss beskyttelse av treverket, og kan ved gjennomtenkte løsninger være tilstrekkelig i tørre strøk. Man må uansett regne med fargenyanser under takutspring, vindusbrett og andre utstikk, fordi dette gjør at påvirkningen av sol og regn vil variere på veggen. Dette vil allikevel jevne seg noe ut med årene.
Noen foretrekker å tilsette kjønrøk, dette setter en mørk farge på jernvitriolbehandlingen og pigmentet bidrar sikkert til en viss beskyttelse av kledningsbordene. Kjønrøk er opprinnelig betegnelsen på sot, som har blitt brukt som sort pigment. I dag benyttes carbon black, som i prinsippet er noe av det samme. Ble i gamle dager framstilt ved ufullstendig forbrenning av harpiksrik furuved. I nyere tid har betegnelsen blitt brukt om karbonpigmenter framstilt ved ufullstendig forbrenning av olje i panner, lampesvart.

Bruk av jernvitriol på treslag med høyt garvesyreinnhold som for eksempel eik, kan gi en meget mørk nesten sort farge som etter hvert kan lysne noe. Det anbefales alltid å gjøre prøvestrykninger slik at man får et inntrykk av fargen før hele veggen behandles.

Husk at man på ubehandlet ytterkledning bør benytte radielt skårne bord, da disse gir en mer slitasjesterk og vannavvisende overflate, mindre oppsprekking etc. Forsøk gjort ved KTHs avdeling for treteknologi i Sverige viser at radielle overflater har 5 – 10 ganger mindre sprekklengde enn tangentielle overflater. Sprekkene på radielle overflater er dessuten ganske små. Sprekker gjør overflaten mer mottakelig for angrep av mikroorganismer.

Virke med stående årringer har en rekke fordeler: 

• - Mindre fuktbevegelse i kritiske retninger
• - Riktigere mål og mer forutsigbar bevegelse ved endret fuktighet
• - Radielle overflater er hardere og tåler slitasje bedre
• - Virket kuver ikke så mye
• - Virket blir rettere og planere ved tørking
• - Mindre sprekk ved utendørs bruk

Les mer i rapporten Kontenta og nedbrytningsmekanismer hos trä. Av Dick Sandberg. Teknisk rapport TRITA-TRÄ R-97-24.

NB! For ubehandlede eller jernvitriolbehandlede trefasader må det IKKE brukes varmforsinkede festemidler (spiker) til montering av kledningsbord. Det kan da oppstå mørke striper under festemidlene etter relativt kort eksponeringstid. Stripene kan virke meget skjemmende hvis de oppstår under hver spiker på en hel veggflate. Problemet kan løses ved å bruke syrefaste eller rustfrie festemidler. Problematikken gjelder også metallbeslag. (Les mer om dette problemet i Treteknisk Rapport nr. 74, ”Miljøvennlig engangsbehandling av furu kjerneved og gran brukt som kledningsbord”, av Bjørn Jacobsen, Norsk Treteknisk Institutt, 2009).

Robust virkeskvalitet, for eksempel malmfuru eller eik:

• - Kjerneved, Høye sag
• - Malmfuru, Materialbanken
• - Eik, Øydna Sagbruk
• - Eik, Haugestad Sagbruk
• - Eik, diverse produsenter

Spesialskåret virke, stående årringer:

• - ”Primwood”, Primwood AB

KALK- & KALKSEMENTMALING
Disse består av lesket kalk (bindemiddel og pigment) og vann, i kalksementmaling (KS-maling) inngår også sement. Dolomitt forekommer som fyllmiddel. Om man ikke vil ha kvit farge må kalkekte pigment benyttes, f. eks. jordfarger. Når det gjelder kalkmaling er det kun Gotlandskalk som tilvirkes på tradisjonelt vis uten tilsatser. Fabrikkprodusert kalkmaling kan inneholde styren, cellulose og lateks. I Tyskland finnes også kalkmaling med innhold av kasein (osteemne), som til og med kan anvendes på uhøvlet tre. Tilsats med styren bør unnvikes. Malingen er sterkt alkalisk, så man må bruke vernebriller og hansker.

Kalkmaling er prisgunstig men vanskelig å male med. Det kreves en erfaren håndverker og underlag helst av ren kalkpuss for å få et godt resultat. Kalkmaling er vel utprøvd og miljøtilpasset.

Gotlandskalk krever 5-6 påføringer. Det første strøket skal være rent kalkvann. Fabrikkprodusert kalkmaling og KS-maling krever kun to strøk. Maling bør ikke foregå i sterkt solskinn eller ved risiko for frost. Malingen vitrer med tiden, ommaling må derfor skje relativt ofte. Malingen smitter litt av seg ved berøring. Kalkmaling kan brytes ned raskere i surt miljø. KS-maling er mindre var for surt miljø og gir en mer robust yte.

En svensk produsent av kalkmaling er Målarkalk AB, se http://www.malarkalk.se/. 

Boka til Bjørn Berge, The Ecology of Building Materials, har en rekke oppskrifter for kalkmaling.

KASEINMALING
Bindemidlet i denne malingen er basert på naturlig melkesyrekasein. Den inneholder også fyllmiddel i form av kalkspat og kritt, samt pigment (f.eks. titandioksid). Kaseinmaling kan også inneholde eteriske oljer (f. eks. timian, lavendel og eukalyptus), linstandolje, bivoks, skjellakk, boraks, pottaske, zeolitt og kvitkalkhydrat. Malingen er vannfortynnbar. Kaseinmaling anvendes interiørt på ulike slags underlag og kan blandes med f. eks. bivokslasyrer til en lasur. Kaseinmaling skal strykes tynt utover, ellers finnes risiko for krakelering. Overflaten blir matt og vannfast og suger ikke til seg støv. 

Kaseinmaling anses i boksen som ferskvare og har begrenset holdbarhet. Malingen har en varighet på ca et halvår og er ubrukbar når den først har begynt å råtne, noe man i så fall kan kjenne på lukta. Kaseinmaling finnes også i pulverform for å blandes på plass. I visse malinger anvendes citrusskallolje (citrusterpentin) som løsemiddel. Dette løsemidlet påstås å være mindre farlig å innånde enn lakknafta. Risiko for allergireaksjoner på citrusterpener foreligger. Om malinger med citrusskalloljer anvendes bør man beskytte huden, sørge for god ventilasjon og bruke kullfilter.


LEIRMALINGDette er en vakker innomhusmaling av kulørte leirer helt uten konserveringsmiddel. Utseendet og karakteren kan lignes med tradisjonell limmaling, men gir mer et inntrykk av en pusset yte om den pensles ut med børste. Malingen er vannløselig, inneholder ingen syntetiske råvarer og er uskadelig for mennesker og natur. Den er diffusjonsåpen og er derfor ideell til f. eks. leirpuss, der man vil utnytte leirens evne til å oppta og avgi fukt. For å kunne males på tre trenger den en spesiell grunning. Den smitter ikke av seg når den har tørket. Malingspulveret blandes med vann til ønsket konsistens, og bør brukes innen et døgn. 

Finest blir det om malingen børstes eller pensles opp med f. eks. kalk- eller limkost, men den kan også rulles. Da bør man rulle ”vått-i-vått” for å få ei jevn yte. Merk at fargepulverets nyanse ser annerledes ut enn den ferdige overflaten. Fargen oppleves også som veldig transparent og som ”feil” kulør når den er våt, men endrer seg radikalt under tørkingen. 

Innholdet er kulørt leire, talk, kritt, gummi arabicum (naturgummi fra akasietreet), vegetabilsk finfiber, vegetabilsk hjelpemiddel og cellulose. Fås bl.a. kjøpt hoshttp://www.ekologiskabyggvaruhuset.se/.

 Enkel oppskrift på leirmaling for interiør:

• - 3 dl leire
• - 3 dl vann
• - 1 egg
• - Pigment som løses i vannet for ønsket farge

LINOLJE

 Mange ”linoljer” inneholder bare en skvett linolje, kanskje bare 4-5 %. Altfor mange produsenter vil dra nytte av den positive klangen som ligger i navnet linolje. Man heller derfor i et par prosent linolje, slik at den lukter linolje, men den mangler linoljens positive egenskaper.

I fargehandelen kan vi i dag velge og vrake mellom et uttall tre- og råtebeskyttende produkter. Utviklingen har gitt oss en mengde svært effektive midler, som har det til felles at de iblant er kjemisk komplekse, og nesten uten unntak mer eller mindre giftige. Går man til fargehandelen eller annen ekspertise og spør om råd når det gjelder de tradisjonelle konserveringsmetodene, vil man lett bli ledet på villspor. To metoder pleier helt feilaktig å bli oppgitt som de tradisjonelle, behandlinger som dessuten er ganske inneffektive som råtebeskyttelse.

Den ene teknikken er å arbeide med kokt linolje i fire lag, og akkurat som den andre metoden, anbefales denne til vinduskarmer og andre bygningsdeler som er spesielt utsatt for råte. Man begynner med å gi hele området et strøk med 10 % kokt linolje og 90 % terpentin. Neste dag, eller når det er tørt, gir man treet et nytt strøk, denne gangen med 50 % kokt linolje og 50 % terpentin. Når det er tørt, er det tid for det tredje strøket, som består av 90 % kokt linolje med 10 % terpentin. Til det fjerde og siste strøket bruker man en ufortynnet oljemaling i ønsket farge. 

Den andre metoden er egentlig bare en variant av den første. Forskjellen er at man her tar utgangspunkt i en oljemaling i ønsket farge, tilberedt av kokt linolje. Det høvlede, tørre treverket strykes først en gang med malingen fortynnet med 75-90 % terpentin, og får så tørke. Deretter får det et strøk av fargen, denne gang fortynnet med 50 % terpentin, altså en 50/50 blanding. Helt til slutt, når malingen er helt tørr, legges et strøk med ren oljemaling, eller maling som høyden er fortynnet med 10 % terpentin. 

Terpentinen er bare tilsynelatende effektiv, ettersom den i seg selv trenger dypere inn i treet enn kokt linolje, men til gjengjeld fort fordamper og blir borte. Når det gjelder oljemalingen, er det til og med slik at terpentinen ”vasker” linoljen av pigmentkornene, og dermed ødelegger malingen ved at olje og pigment separeres og etterlater pigmentet med svekket bindeevne.

Men den største feilen ligger likevel i at man lar ett strøk tørke før man påfører det neste. Et øyeblikks ettertanke er nok til å innse at i og med den aller første oljebehandlingen som blir sittende i treets yttersjikt, får tørke, blir alt videre arbeid nesten overflødig. Det første oljestrøket danner etter tørking en impregnering som effektivt hindrer hvert eneste av de påfølgende oljestrøkene i å trenge dypere gjennom og dypere inn i treverket. All videre oljebehandling og maling vil bare legge seg kosmetisk på overflaten og ha ubetydelig beskyttelseseffekt. Man oppnår altså det motsatte av det man ønsker, og får helt ubeskyttet treverk som er innkapslet av tette sjikt. I verste fall har man til og med innkapslet fuktighet i det uimpregnerte treet. Behandlingsmetoder som disse har i virkeligheten nøyaktig samme tendens til å forårsake råte i treverk som, de altfor tette plastbaserte malingene vi endelig begynner å lære at vi skal unngå til slikt bruk.

Den tradisjonelle metoden man brukte for å gi slike utsatte bygningsdeler ekstra sterk råtebeskyttelse, var til forveksling lik de som er beskrevet her, men likevel vesensforskjellig. Arbeidet ble utført på de varmeste sommerdagene, og man lot de høvlede eller sagede flatene som skulle behandles, bli så gjennomvarme som mulig før man begynte behandlingen (NB! Beckers Färg anbefaler en arbeidstemperatur på 5 – 25 grader overflate – temperatur for linoljemaling (7)). Impregneringen besto utelukkende av rå, kaldpresset linolje (NB! Denne opplysningen er neppe helt riktig. Les kapitlet Rå linolje istedenfor kokt, under linoljemaling.) Takket være at den har betydelig mindre molekyler og har lengre tørketid enn de kokte oljene, både kan og rekker den å trenge dypt inn i treverket. (PS! På feite overflater, for eksempel furu kjerneved, kan det allikevel være en fordel å blande inn noe terpentin (ikke lakknafta) i grunningen. Dette for å løse opp harpiksen i veden, slik at linoljen kan trenge inn i treet og gi bedre feste for overflatesjiktet).

Ofte gjorde man linoljen enda mer tyntflytende ved å varme den opp før man strøk den på, men man varmet bare små skvetter om gangen, siden olje som holdes varm en stund, tvert imot tykner. Oljens inntrengningsevne og ekspansjonsgrad i treverket, forsterkes i høy grad under tørkingen når man følger den tradisjonelle framgangsmåten. Man utnytter det faktum at oljen, når den har fått mettet treet skikkelig, tørker utenfra og innover. Overflaten tørker fort, innover i treet går det adskillig langsommere, men under tørkeprosessen ekspanderer linoljen 10-15 %. På den måten ”skyver” den tørre linoljen den fuktige foran seg, og tvinger den dypere inn i treverket og ut i mikroskopiske hulrom i treet. Linoljen påføres derfor vått i vått, til treverket er mettet. Det er viktig å tørke av overflødig olje før sluttbehandlingen, og før den tørker. Blir overflata for feit, vil toppstrøket få for dårlig feste og flasse av.

Neste dag er det allerede for sent å tilføre mer olje som impregnering, siden oljehinnens overflate er for tørr til å slippe igjennom mer. Derimot er tidspunktet ideelt til å grunne det treet som skal oljemales. Til dette ble det alltid brukt ufortynnet oljemaling, blandet til pastakonsistens av linolje og pigment. Pastaen gnis ut så jevnt og tynt som mulig med hard pensel og mye krefter. Før i tiden brukte man nesten utelukkende blykvitt til dette, ettersom den dannet et sterkere og mer holdbart oljemalingssjikt enn noe annet pigment. Når blykvitt i tillegg hadde de råtebeskyttende egenskapene man var ute etter, ble den også ansett som den ideelle sluttbehandlingen. Denne kvite fargen ble likevel brukt så sparsomt og forsiktig som overhodet mulig, fordi den var så dyr. Det var bare på bygningens aller mest råteutsatte detaljer at man kostet på seg denne tidkrevende behandlingen med så dyre materialer, til resten av bygningen gjorde rødmalingen nytten. Og slik ble det lille, røde huset med de kvite vinduene til.

Linoljebehandling av gulv
For heltregulv i gran og furu er det en fordel med bord som er slipt med stålbørste, slik at de harde årringene (sommerveden) står noe opp over vårveden. Dette gir ei mer slitesterk overflate. (For de ringporete treslagene våre, eik, ask og alm, er det et motsatt forhold. Resten, de spredtporete treslagene, har en homogen vedstruktur) 

Ved behandling av tregulv lar man flaten få et strøk med linolje, så rikelig som overflaten tillater. Overflaten blir da blank, eller får et ”vått” utseende, men etter en kort (eller litt lengre) stund, virker den matt eller bare fuktig. Da er den igjen blitt tilstrekkelig sugende til å tillate et nytt strøk. Det viktigste ved dette arbeidet er nettopp å stryke på ny linolje så snart det foregående laget har trukket inn. Man utnytter da både kapillær- og adhesjonskrefter, og vil dessuten utnytte den tiden da oljen er mest tyntflytende, maksimalt. Det er altså viktig at man ikke arbeider med større flater om gangen enn at man rekker tilbake til utgangspunktet med ny olje før den gamle blir for tørr. Etter å ha strøket på flere lag, vil inntrengningen gå langsommere, men overflaten fortsetter å suge. Så vær forsiktig med å ta lengre pauser! På denne måten tilfører man gulvet så mye linolje som mulig, til veden er helt mettet. 

Under tørkingen avgir linoljen ulike emner som kan lukte og være irriterende, men som ikke er helsefarlige. Fordi herdingen avgir en del varme kan sammenkrøllede linoljefiller være selvantennende. Linolje beskytter treverket godt mot oppsprekking. Ved oljebehandling av gulv, poler oljen inn i veden, gjerne med polermaskin, og tørk av overflødig olje til slutt. Linoljebehandlede tregulv gir en lun kontaktoverflate og er antistatiske, og gir derfor et helt annet inneklima enn lakkerte gulv. 

Ved bruk av kaldpresset linolje er det svært viktig at denne er høyraffinert for å fjerne alle forurensninger, hvis ikke vil den gulne unødvendig mye og tørke svært seint. Også overskuddet av glyserin i kaldpresset linolje må fjernes, da dette drar til seg vann.

En produsent av høyraffinert, kaldpresset linolje er WASP.


LINOLJEMALING
Temaet linoljemaling er et håndverk som krever mye kunnskap og erfaring. Opp gjennom tidene har det vært benyttet en uendelig mengde forskjellige oppskrifter, råvarene ble endret og det ble utviklet nye framstillingsprosesser. I dag råder flere forskjellige teorier om hva som er optimalt. 

Jeg har prøvd å få en viss oversikt i emnet, men temaet er omfattende, med til dels motstridende opplysninger. 

Først og fremst vil jeg henvise til hjemmesiden til Wibo Färg AB. De har samlet omfattende dokumentasjon om linoljens historie, framstillingsprosesser, appliseringsteknikker, fyllstoffer, pigmenter, terpentiner, harpikser, hva man skal ta hensyn til for ulike treslag, feilsøking, etc. Her er det mengder av informasjon med profesjonelt utformede temabokser om det meste som har med linoljemaling å gjøre. De har også mange tips og malingsråd generelt, som fargesammensetning, utregning av tørrstoffandel, med mer. Noe av informasjonen bør vurderes opp mot uavhengig litteratur, da en produsent naturligvis vil ha en viss kobling mellom sine produkter og den informasjonen de publiserer. Men jeg må si dette er en av de mest tillitsvekkende bedriftshjemmesidene jeg har kommet over, preget av sunn idealisme.

Av litteratur vil jeg særlig anbefale boka ”Historiska Oljefärger i Arkitektur och Restaurering”, av Kerstin Karlsdotter Lyckman, på Färgarkeologens Förlag, Sverige, 2005. E-mail: [email protected].

Skal man male om igjen er det viktig at man vasker riktig, se Wibo Färg sine vaskerådher og her.

Fem regler for bruk av linoljemaling

Det grunnleggende prinsippet for maling av tre med linoljemaling er at grunningen er det viktigste malingssjiktet. En dårlig grunning kan aldri kompenseres med en god sluttmaling. Ulike treslag krever ulike grunninger. Hurtigvokst, finsaget gran krever en feit grunning med mye linolje. Harpiksrik kjernefuru og høvlet gran krever en mager grunning ettersom de tar opp mindre olje.
REGEL 1: 
Porøst virke = flust med grunning. 
Hardt, tettvokst, høvlet virke = sparsomt med grunning.

For at ferdigmalingen skal få bra feste, har Wibo Färg AB bygd opp en mellomstrykningsmaling som er halvfeit. Malingen pigmenteres i ønsket sluttkulør og påføres tynt 9 – 10 m2/liter med rund kost. Flekkstryking skal alltid gjøres i mellomstrykningssjiktet.
REGEL 2:
Linolje fester dårlig på feite og på blanke overflater.

Ferdigmalingen er det sjiktet som skal stå imot vær og vind. Det skal også fungere som ”offersjikt” og langsomt eroderes ned, så man ikke får for tykke malingssjikt ved ommaling. Linoljemaling skal påføres tynt, 10 – 12 m2/liter, med rund kost, fordi en rund kost gir et større arbeidstrykk enn flat kost. Ellers risikerer man ujevne malingssjikt som krakelerer med tida.
REGEL 3:
Linolje skal påføres tynt med rund malerkost.

Å spe ut eller blande linoljemaling med lakknafta (White Spirit, tynner) er forkastelig, da lakknafta forderver linoljens egenskaper. Dessuten er jo ikke lakknafta særlig bra verken for helse eller miljø.
REGEL 4:
Anvend ikke lakknafta til linoljemaling.

Linolje tørker gjennom oksidasjon. Det innebærer at den tar opp oksygen fra lufta. Er luftfuktigheta høy følger vannmolekyler, som er bundet til oksygenet, med og gjør malinga matt. Helst bør man male på forsommeren i godt vær. Det avgis ingen farlige emner når linolje tørker, men det innebærer ikke at den er luktløs. Et godt ventilert rom er derfor viktig når man maler innomhus.
REGEL 5:
Se til at luftvekslinga er god, så mår både du og malinga bra.

Diverse
Linolje går bra sammen med ulike fargeemner og fester godt på de fleste underlag, også jern. Linolje iblandet graffitipulver er en utmerket rustbeskyttelse, linolje trenger 50 % lengre inn i sprekker enn tektyl. Tidligere ble det gjerne benyttet blymønje til jern og stål, men dette er i dag forbudt.

Oljemaling foretrekker en mest mulig nøytral pH, og det kan oppstå problemer om overflata er syrlig eller alkalisk. Vasker man treflata med såpevann før maling er det viktig at man først væter treverket godt, slik at ikke alkalisk såpe trekker inn i veden, og at alle såperester skylles godt av. Hvis ikke vil såperester trekke inn i olja og gi ei skjoldete overflate. For eik er det en fordel at denne lagres en 4-5 år før påføring av linolje, slik at syrene i eika får en sjanse til å nøytraliseres. Furfurylert trevirke, eller Kebony, har også en noe lav pH og er derfor dårlig egnet for linoljemaling. Om overflata nøytraliseres med tida er tvilsomt, da furfuryleringsstoffene danner en sampolymer som er godt bundet i celleveggen. Kebony skal helst ikke overflatebehandles, men det ”spriter” jo opp litt om man maler enkelte detaljer, som vindusomramminger. Kanskje noen av de mange tyske naturmalingsprodusentene kan tilby et alternativ?

Linolje gir en lite dampåpen porestruktur og fukttransporten foregår langsomt, derfor må ytterkledning malt med linoljemaling være godt luftet bakfra. Av samme grunn bør man generelt være forsiktig med å behandle innvendige veggflater med linoljemaling, da dette vil gi treig naturlig fuktregulering av innendørs luftfuktighet. På rom som er utsatt for mye smuss og slitasje, som kjøkken, bad og vaskerom, kan allikevel linoljemaling være beste alternativ. På bad og vaskerom kan man kompensere med å bruke fuktregulerende treullsementplater i himling. Linoljemaling må påføres meget tynt, ikke tykkere enn et frimerke, dvs. 8 – 12 m2 per liter. Den må derfor strykes ut med stor kraft, for å klare dette er det en fordel med en stor og rund malerkost, som gir større kraft enn en flat kost.

Linoljemaling har en tørrstoffandel på 100 %, dette må man ta hensyn til når man vurderer pris. Enkelte billigmalinger har en tørrstoffandel helt ned i 30 %, og man betaler da for 70 % vann.

Innendørs kan det være en fordel å velge en ”linoljemaling” emulgert i vann, se under emulsjonsmaling. Dette vil gi porer i overflata når vannet fordamper og man får en mer pustende overflate med bedre fuktutjevnende egenskaper. Vann kan tilføres til linolje opp til 20 % uten at emulsjonen brytes, men oljen tjukner. Når man tilsetter vann behøves et tensid for at linoljen skal blande seg med vannet, dette kan være vanlig såpe eller miljøforstyrrende nonylfenoletoxylat. 

For mer kunnskap om fuktbalansen ved bruk av linoljemaling og andre overflatebehandlinger innendørs, les den akademiske avhandlingen til Stefan Hjort,Moisture Balance in Painted Wood Panelling, Chalmers Tekniska Högskola, Göteborg.

Linoljemaling gulner uten dagslys, men lysner igjen hvis den senere får sollys. En maling med minimalt med forurensninger, og som tørker under rikelig tilgang til luft (tørrest mulig) og dagslys, holder seg lettere lys i fortsettelsen. Det kan derfor være en fordel å male vår og forsommer. Også for utvendig maling er det best å ikke male for seint på sommeren, da det er bra om linoljemalinga får seg noen dager med god sommervarme og kraftig sollys før høsten setter inn. 

Da linolje gulner hvis den ikke får nok dagslys, er det innendørs en fordel å velge linoljemaling med farger som drar mot rødt eller gult. Tidligere ble gjerne en del av linoljen byttet ut med kopalharpiks løst i terpentin for oljemalinger med kvite, grønne eller blå kulørtoner, fordi kopalharpiks gav den lyseste fernissen. I så fall bør man velge en mild terpentin, som balsam- eller citrusterpentin. 

Den kaldpressede linoljen får et overskudd av glyserin i forhold til de frie fettsyrene, ettersom de stearinsyrene som sitter i frøskallet ikke følger med oljen ved pressing. Denne glyserinen drar til seg vann. I høykvalitets linolje og linoljemaling fra kaldpresset linolje fjernes dette overskuddet av glyserin. Dette gir en bedre kvalitet, økt holdbarhet og mindre fiberreisning.

Det har vært en del forskjellige oppfatninger rundt hvordan linolje for linoljemaling skal behandles, kaldpresset kontra varmpresset olje, rå kontra kokt linolje, etc. Kerstin Karlsdotter Lyckman har en meget interessant diskusjon omkring disse temaene i sin bokHistoriska Oljefärger i Arkitektur och Restaurering, jeg vil her gjengi noen utvalgte deler fra denne diskusjonen:

Endrede egenskaper hos linoljen som følge av endret prosessteknikk 
Samtidig som 1930-tallets malertekniske litteratur anser prosesstekniske moderniseringer som tekniske fremskritt, lyser en misnøye gjennom med linoljens kvalitet. Det konstateres eksempelvis i Hantverkets Bok, måleri, av Paulsson (1937) at linoljens kvalitet ved dette tidspunkt var av dårligere kvalitet enn noen gang tidligere. Man mente også at dette trolig berodde på de endrede framstillingsmetodene og kokeprosessene av linoljen. 

Denne tankegangen bekreftes også senere i den polymertekniske litteraturen. I den moderniserte prosessen medvirker koboltsikkativet vitterlig til en kraftig økt tørkehastighet, men koboltionenes sykliske egenskaper av oksidasjon og reduksjon bidrar også til en akselerert nedbryting av linoljefilmen. Metallsalter med lignende egenskaper inngår i den gruppen man kaller primære sikkativer (eng. primary driers), der selv mangansalter inngår.

Blysaltene regnes til en annen gruppe, såkalte sekundære sikkativ (eng. secondary driers), og har helt andre reaksjonsmønstre. Blysaltene som i den eldre kokeprosessen reagerte til såkalte blysåper, tilførte isteden linoljen egenskaper som økt elastisitet, god vedheft og værbestandighet. Blysåpene medvirket også til linoljefilmens tørking gjennom sitt hele sjikt.

De høye temperaturene som tidligere anvendtes ved oppvarming i åpne kar gjorde at linoljen forpolymeriserte, dvs. molekylene slo seg sammen i større aggregat, hvilket medførte at linoljens viskositet økte. Denne varmeinduserte polymerisasjonen resulterte i en større andel molekyler med karbon-karbon-binding, dvs. den sterkere typen av kjemisk binding som gir oljen bedre værbestandighet. 

Med lavere oppvarmingstemperaturer kompensertes viskositetstapet med en luftstrøm som tilførtes under oppvarmingen med molekylforstyrrelse, og dermed følgende økt viskositet. Luftblåsingen bidrar dog til å ”bake inn” oksygen i linoljen, hvilket øker linoljefilmens polare egenskaper. Dette innebærer i sin tur at linoljen får en høyere tiltrekningskraft til vann og blir mer tilbøyelig til å absorbere fuktighet. Da oljemalingen absorberer fukt begynner den å svelle, bindinger i linoljefilmen brytes, hvilket resulterer i sprekkdannelser. Gjennom at fargesjiktet eksponeres for ytterligere fukt i sprekkdannelsene, er også dette en akselererende prosess. 

Moderniseringen av kokeprosessen gav således linoljen raskere tørketider, innebar en mindre kostbar produksjon, og ble kanskje også enklere å hanskes med innen malerbransjen. Bortfallet av blysåper gjorde dog linoljefilmen sprøere, mindre elastisk og mer følsom for fukt. Luftblåsingen gav linoljen polare egenskaper, hvilket innebar at linoljen fikk en tiltrekningskraft til vann. Til slutt innebar tilsetningene av primære metallsalter, som kobolt og mangan, en raskere og akselererende nedbrytning av linoljefilmen.

Svensk kaldpresset linolje under 1990-tallet
Tross initiale problemer med å lansere den svenskproduserte linoljen, lyktes man så småningom relativt godt. Formuleringen ”svensk, rå, kaldpresset linolje” anvendtes til slutt som et framgangsrikt verktøy i markedsføringen av moderne linoljemaling.

Argumentasjonen for å anvende kun svensk linolje innebar at et forenklet bilde av linoljens kjemiske egenskaper ble framholdt. I den svenske linoljen, eller rettere sagt linolje som hadde vokst på nordlige breddegrader, kunne høyere andeler av linolensyre påvises. Høyere andeler av linolensyre innebar raskere tørking av linoljen, ettersom denne fettsyren inneholder flest dobbeltbindinger sammenlignet med de øvrige mest vanlige fettsyrene. På grunn av dette ansås kvaliteten på svensk linolje å være særskilt god.

Men høyere andeler av linolensyre innebar samtidig en økt gulning hos linoljefilmen. Tørkeprosessen hos linolje påvirkes ikke kun av oljens innhold av kun denne fettsyren. Den påvirkes også av oljens helhetlige fettsyresammensetning, av linoljens seinere behandlinger, som rense- og raffineringsprosesser, tilsatser av metallsalter, evt. luftblåsing og gjennom evt. polymerisasjon gjennom oppvarming.

Selv den svenske linoljens utvinningsmetode, kaldpressing, førtes fram som et argument til produktets fordel, ettersom kaldpressingsmetoden gir den reineste oljen. Ved en sammenligning av det prosentvise uttaket av linolje som gjordes under 1900-tallets første halvdel, framgår at den kaldpressede linoljen motsvarte mellom 10 – 12 % av frøets totale opprinnelsesvekt. Motsvarende uttak i den svenske kaldpressede linoljen under 1990-tallet var mellom 24 – 30 %, dvs. minst dobbelt så høy.

Produksjonen av linolje under 1950-tallet innebar at frømassen først ble presset kaldt med et begrenset trykk. Deretter ble samme frømasse presset etter varmpressingsmetoden. Resultatet innebar en mindre andel kaldpresset linolje per kilo frø. Men det innebar også at en mindre andel forurensninger ble utløst i oljen. Kaldpresset linolje bør derfor under 1950-tallet ha vært et avgjort reinere produkt enn svensk kaldpresset linolje under 1990-tallet.

Rå linolje istedenfor kokt
Ifølge den svenske og også den norske restaureringslitteraturen fra 1970- og 1980-tallet anvendtes hovedsakelig kokt linolje til linoljemaling. Men inn på 1990-tallet, parallelt med den gjenopptatte svenske produksjonen av linolje, ble det stadig mer vanlig å anvende rå linolje.

I Lena Nessles bok Måla innomhus på gammalt vis (1985), angis eksempelvis kun kokt linolje i en oppskrift for kvit oljemaling. Men i ei seinere bok, Måla som förr, folkligt och friskt (1992), har oppskriften for kvit linoljemaling også fått tillegget ”(eller rå)”. 

I femte opplag av Riksantikvarembetets informasjonshefte Byggnadsmåleri med traditionella färgtyper, revidert i mars 1989, står det ”linoljemaling for utvendig maling består av kokt linolje, pigment samt lakknafta, terpentin og litt tørkemiddel”. I neste opplag, trykt 1999, har man dog i motsvarende stykke droppet ordet ”kokt”. Påvirkningen for å anvende rå linolje i linoljemaling synes å heller ikke ha latt Riksantikvarembetet upåvirket.

For den svenske produksjonen av linolje innebar lanseringen av rå linolje istedenfor kokt at produktet relativt raskt kunne gi økonomisk avsetning. Og kokeprosessen, et prosessteknisk komplisert og relativt kostbart produksjonssteg, kunne unnvikes. Argumentasjonen for rå linolje tok blant annet tak i opplysninger som stammer fra kunstmaleriets materialkunnskap, at rå linolje gir mindre grad av gulning enn kokt linolje. Fra en miljømessig synsvinkel spares givetvis energiressurser, men framfor alt anvendtes linoljens molekylstørrelse som et hovedargument. 

Med små molekyler oppnåddes størst mulig inntregning i treet, en egenskap som man særskilt noterte at manglet hos moderne malingstyper. I boka Arkitektur om färg och måleri (Dreijer, Jerkbrant och Wikner, 1992) visualiseres forskjellene i molekylstørrelse hos ulike bindemiddel i et diagram. Plastmalingens molekyler vistes som 5000 ganger større, eller i størrelse av en tennisball, jamført med den rå linoljens molekyler som avbildedes i størrelse motsvarende et knappenålshode. Moderne kokt linolje, dvs. en linolje oppvarmet til ca 120 °C, vistes som fire knappenålshoder. Muligheten for disse molekylene til å trenge inn i kapillærsystemet hos treet, vistes som minsket evne i proporsjon til økt molekylstørrelse. Det man ville unngå i restaureringen var en molekylstørrelse som gir egenskaper lik moderne malinger.

Disse resonnementene tok dog ikke hensyn til hele bildet. Et aspekt som glemtes bort i sammenhengen, var at det kun er en mindre andel molekyler som reagerer i en kokt linolje. De molekylstørrelsene som man festet seg ved i dette resonnementet, var kun den maksimale størrelsen som er målt i den respektive typen av bindemiddel. Kokt linolje, av både moderne og eldre type, dvs. linolje som oppvarmes til ca 120 - 150 °C eller til ca 250 °C, består fremdeles av en betydelig andel monomerer, dvs. samme molekylstørrelse som i rå linolje. 

Dette vil si at det ikke er alle molekyler som reagerer til dimerer, trimerer eller tetramerer, dvs. molekylsystemer oppbygd av to, tre eller fire molekyler. I praksis innebærer dette at kokt linolje fremdeles har egenskapen å trenge inn i porøse underlag.

En kartlegging av molekylstørrelsen for tradisjonell kokt linolje, dvs. linolje oppvarmet til 220 - 250 °C under fire timer med en tilsats av 0,5 % bly(II)oksid (PbO), viser at 1/3 av linoljen fortsatt var ureagert, dvs. med like små molekyler som rå linolje. Tilsvarende analyse av moderne kokt linolje, dvs. linolje oppvarmet til 130 °C med sikkativ inneholdende kobolt og zirkonium samt med luftblåsing, viser molekylforstørrelser opp til fire ganger kun hos en meget liten del av linoljen, samtidig som hoveddelen av linoljen er ureagert, dvs. fortsatt i form av enkeltvise molekyler, monomerer.

Linolje før og nå
Studiet av den svenske linoljeproduksjonens eldre metoder viser at kaldpresset linolje, dvs. den optimale kvaliteten av linolje, ikke kom de vanlige malerne tildel så vidt de ikke kjøpte dyrebare lakker av fargehandlene. Kaldpresset linolje ansås enda på 1930-tallet som et eksklusivt produkt, og som stort sett ble anvendt til spesialprodukter som standolje og lyse, industrielt produserte lakker. 

Den kaldpressede linoljen som framstiltes under 1900-tallets begynnelse var sannelig også av høyere kvalitet enn den kaldpressede linoljen som ble framstilt av svenske produsenter under 1990-tallet. En sammenligning mellom angitte utvinningsandeler for linolje med ulike pressemetoder, viser at man under 1930-tallet utvant ca 10 % av linfrøets vekt som kaldpresset linolje, en andel som under 1990-tallet ble mer enn doblet, til mellom 25 – 30 % olje. Med den eldre presseteknikken, varmpressing i kilepresser, ble det utvunnet en mindre andel olje per kilo frø enn hva som rapportertes fra 1990-tallets kaldpressing. (I tidligere tider ble restene av linfrøene etter varmpressing bl.a. presset til kukaker, som var et utmerket kraftfôr for dyra vinterstid).

Eldre kokeprosesser av linolje har variert. Under 1700-tallet anvendtes minst to ulike typer av oppvarmet linolje, linoljeferniss som anvendtes som bindemiddel til linoljemaling og malerferniss som anvendtes for riving av pigment. 

Felles faktorer for resepter til linoljeferniss eller kokt linolje fram til 1900-tallets begynnelse, er oppvarming av linolje over ”sakte ild” med tilsats av metallsalter man kalte tørkemiddel eller tørkesaker. Metallsaltene forekom i fast form, dvs. pulverform og bestod oftest av silverglitt, dvs. blyoksid. Iblant kunne tilsatsen av blyoksid også kombineres med hva man kalte for kopperrøyk, en eldre benevning for zinksulfat. Blyoksid kunne dessuten erstattes med blymønje, men da ble oljen mørkere.

Etter 1800-tallets midte tilvirkedes også en ny type av oljeferniss som anvendtes sammen med det kvite pigmentet zinkkvitt. Denne oljefernissen inneholdt brunstein, dvs. mangandioksid, istedenfor blyoksid, hvilket gav en mer hurtigtørkende olje, men som hadde en tilbøyelighet til å gi oljen en mørkere tone.

Begrepet kokt linolje eller linoljeferniss anvendtes parallelt i sammenheng med at kokeprosessen av linolje ble modernisert under tidlig 1900-tall. Den moderne kokeprosessen innebar bl.a. vesentlig senkede oppvarmingstemperaturer fra 220 – 250 °C til 150 °C. Tidligere anvendtes tilsatser av tørkesaker, i første hånd blyoksid eller mangandioksid ble byttet ut med væskeformige preparater som også inneholdt kobolt. Luftblåsing av oljen introdusertes for å øke linoljens tørkehastighet og viskositet.

Moderniseringen av kokeprosessen gav linoljen raskere tørketider, innebar en billigere produksjon og gjorde ifølge Nylèn så malingen ble mer lettstrykende. 

Mangelen på blysåper gjorde dog linoljefilmen mer sprø, mindre elastisk og mer følsom for fukt. Luftblåsingen gav linoljen polare egenskaper, hvilket innebar at linoljen fikk en tiltrekningskraft til vann. Til slutt innebar tilsatsene av primære sikkativ basert på metallsalter inneholdende kobolt og mangan, en uunngåelig og akselererende nedbrytning av linoljefilmen.

De siste desennienes restaureringsvirksomhet har innebåret en renessanse for linolje som bindemiddel i linoljemaling. Under 1990-tallet oppstod dog en trend for å anvende rå linolje istedenfor kokt, som kan forklares med et avsetningsbehov for rå linolje fra den svenske dyrkingen av oljelin, samtidig som bygningsbevaringen viste en reservert holdning til moderne malingssystemer.

Det er allikevel ikke eneste forklaringen til at anvendelsen av rå linolje fikk en så stor gjennomslagskraft. Problematikken omkring alkydmalingenes og plast- eller akrylmalingenes store molekylsystem med deres egenskaper å ikke trenge inn i treets kapillærsystem, transformertes også til resonnement som gjaldt vanlig kokt linolje. I disse resonnementene utelates dog faktorer som den kokte linoljens totale molekysstørrelsesfordeling, dvs. den relativt rikelige forekomsten av monomerer i kokt linolje.

Kort oppsummering av linoljemalingens historie
Under 1700-tallet anvendtes minst to ulike typer av oppvarmet linolje, linoljeferniss som anvendtes som bindemiddel til oljemaling og malerferniss som anvendtes for riving av pigment. 

Begrepene kokt linolje og linoljeferniss anvendes parallelt under 1800-tallets andre halvdel. Felles faktorer for de oppskrifter på linoljeferniss eller kokt linolje som anvendtes fram til 1900-tallets begynnelse, er oppheting av linolje over ”sakte ild” med tilsats av metallsalter man kalte tørkemiddel eller tørkesaker. Metallsaltene forekom i fast form, dvs. pulverform, og bestod som oftest av silverglitt, dvs. blyoksid. Iblant kunne tilsatsen av blyoksid også kombineres med hva man kalte kopperrøyk, en eldre benevning for zinksulfat. Blyoksid kunne også erstattes med blymønje, som gjorde oljen mørkere.

Under 1800-tallets siste halvdel ble det utviklet en ny type av oljeferniss, som skulle anvendes sammen med zinkkvitt. Denne oljefernissen inneholder brunstein, dvs. mangandioksid, istedenfor blyoksid. Manganpreparatet gav en mer hurtigtørkende olje, men hadde også en tendens til å gi oljen en mørkere tone.

I sammenheng med at kokningsprosessen av linolje ble modernisert under tidlig 1900-tallet, anvendtes dog begrepet kokt linolje stadig mer. Den moderne kokningsprosessen innebar bl.a. vesentlig senkete opphetningstemperaturer fra ca 220 - 250 °C, til ca 150 °C. Tidligere anvendtes tilsatser i fast form, i første hånd blyoksid eller mangandioksid, som ble byttet ut med væskeholdige preparater ofte kalt sikkativer, som også inneholdt kobolt. For å øke linoljens tørkehastighet og viskositet ble også luftinnblåsning av linoljen introdusert.

Moderniseringen av kokeprosessen gav linoljen raskere tørketider, innebar en billigere produksjon og gjorde at oljemalingen ansås lettere å stryke ut. Mangelen på blysåper gjorde dog linoljefilmen mer sprø, mindre elastisk og mer følsom for væte. Luftblåsningen medførte at linoljen fikk mer polare egenskaper, dvs. linoljen fikk dermed en større tiltrekningskraft til vann. Videre innebar tilsatser av sikkativ basert på metallsalter inneholdende kobolt og mangan, såkalte primære sikkativer, en ufravikelig og akselererende nedbrytning av linoljefilmen.

Oljemalingens historiske variasjon av innhold og oppbygning relateres i første hånd til underlag som utvendig eksponert tre og innvendig snekkeri. Kapittel 5 Oljefärg på trä utvändigt og kapittel 6 Oljefärg på invändigt snickeri, utgjør derfor et tyngdepunkt. Derpå følgende to kapitler tar også opp oljemaling på underlag som stein, puss, jern og stål. 

Oljemaling på utvendig tre utførtes fram til 1940-tallet på høvlet virke, hvilket bidro til den oljemalte ytens taktile og visuelle referanser til stein. Den panelte kledningen ble holdt umalt, eller kun innoljet, ett eller to år før påføring av linoljemaling, fram til 1930-tallet. Ved ommaling av fasadene forekom vanligvis ikke vasking føre ommaling, og innsatsen av skraping av eldre maling ser ut til å ha vært begrenset fram til 1930-tallet. Under 1940-tallet ble det innført uhøvlet panel for oljemaling. Argumentasjonen for uhøvlet panel gikk ut på å minske arbeidsinnsatsen. På uhøvlet tre holder det med to strøk, en høvlet yte derimot trenger minst tre malingsbehandlinger for at malingen skulle dekke. 

Under 1950-tallet egnedes problematikken med oljemaling på utvendig tre oppmerksomhet i svenske forskningsprosjekt og konferanser. At oljemalingen hadde blitt dårligere var i prinsipp det eneste punktet man nådde konsensus om. For øvrig fantes et stort antall variabler å ta stilling til. Håndverksmessig fantes nye krav og forutsetninger. Oljemalingens materialer og komponenter hadde blitt endret eller byttet ut og virkeshåndteringen var ikke lenger den samme som før.

Oljemalingens livslengde rapportertes under 1950-tallet å ha forkortes fra 10 – 20 år til ca tre år i utsatte tilfeller, og til ca sju år for normalt utsatte yter. Disse sifrene er bemerkelsesverdig samstemte med undersøkelser om linoljemalingens livslengde som ble gjort under 1990-tallet. Studiet av oljemalingens innhold og sammensetning fra 1800-tallets midte og framover, viser også en påfallende samstemmighet omkring de resepter som ble anvendt under 1950-tallet og de resepter som anvendes i restaurering i dag.

Eldre beskrivelser av oljemaling på innvendig snekkeri preges av grunnbehandlinger i form av ulike typer sparkelsjikt og overflatebehandlinger i form av harpiksbaserte fernisser, oljelakker eller lakkmalinger.

Fra 1700-tallet noteres eksempelvis hvordan oljemalingen overflatebehandles med en upigmentert ferniss inneholdende ulike naturharpikser, terpentinolje og linolje, eller ”malerferniss”. Fernissering av innvendige oljemalinger, med et siste transparent sjikt av harpiksbasert ferniss, forekommer også i bygningslæren fra 1800-tallets midte og t.o.m. inn på 1900-tallet. Under 1900-tallets begynnelse finnes også opplysninger om glansolje eller industrielt framstilte oljelakkfarger, som tilsattes eller erstattet sluttstrøket med hensikt å øke fargens glans og hardhet.

Under 1800-tallets midte forekom utjevnende sjikt av såkalt sparkling eller kitting, inneholdende kritt, blykvitt og linoljeferniss, på innvendige snekkerier. Hensikten var å ta bort alle ujevnheter og hull, og sjiktene sliptes jevne med vann og pimpstein.

Under 1900-tallets begynnelse kaltes motsvarende sjikt sparkelmaling, som bestod av kritt alternativt blykvitt eller zinkkvitt, hvetemelsklister og linoljeferniss. Sparkelmaling i flere ulike sjikt var fremdeles vanlig i sammenheng med innvendig oljemaling under 1950-tallet. Sparkelmalingene ble dog stadig mer problematiske fra 1930-tallet og framover, hvilket ledet til en streben etter en forenkling og reduksjon av antall behandlinger sammenlignet med tidligere. Når de moderne lakkmalingene introdusertes, kunne de vitterlig i det minste delvis kompensere sparkelsjiktets utjevnende evne. 

Avslutningsvis diskuteres utvikling og stillingtaken i restaureringsprosessen ut fra avhandlingens resultat. Målkonflikter mellom bevaring av material og håndverk og bevaring av originalmalingens originalsjikt, belyses. Til diskusjon føres også miljø- og helsespørsmål med utgangspunkt i historisk innhold og egenskaper og nåtidig restaureringsarbeid.

Sammenligning av molekylstørrelser:

• - Rå kaldpresset linolje ca. 0,000005 mm.
• - Kokt linolje ca. 0,0001 mm. (Inneholder også en betydelig mengde monomerer).
• - Alkydolje ca. 0,001 mm.
• - Lateks/akrylmaling ca. 0,5 mm.
• - Treets poreåpning ca. 0,03 mm. (Gran har lukkede linseporer i tørr tilstand).

Til slutt vil jeg ta med et lite utdrag fra et foredrag av Rolf Hansen, som kan leses i sin helhet på Wibo Färg AB sin hjemmeside.

Noen ord om linolje som bindemiddel i maling
Linolje er den viktigste av de oljene som anvendes innen malingsproduksjon. Den gjøres på frø fra den veksten som kalles oljelin – ikke å forveksle med spinnelin til klær m.m. Komposisjonen er en triglyserin, hovedsakelig bestående av umettede fettsyrer. Om vi undersøker glyserin, kan vi notere at tre karbonatomer binder fem hydrogenatomer pluss tre OH-grupper. Hver og en av disse OH-gruppene reagerer med en hydrogen- eller oksygengruppe i fettsyren, hvilket resulterer i en nøytraliseringsreaksjon, hvorved vann avgår, og en triglyserin formes. Dette er selve linoljen, eller glyserol. 

Hvert glyserinmolekyl binder på dette viset en fettsyre, men ikke nødvendigvis samme slags fettsyrer. Vi har jo fire ulike fettsyrer i linolje, hvorav ca 5 % er mettede (s.k. stearinsyrer). Øvrige 95 % består da av umettede fettsyrer, hvorav oleinsyre eller oljesyre, utgjør 15 %, linolsyre ca 45 % og linolensyre ca 35 %. Disse umettede fettsyrene har et visst antall frie karbonatomer, hvilket gjør at det oppstår dobbeltbindinger som tar opp oksygen, hvilket i sin tur gjør at oljen tørker. Antallet frie karbonatomer måles med jod, s.k. jodtall. For å få vite ”förtvålningstal” (”Förtvålning” innebærer at en fettsyre reagerer med en base og danner et salt) og oksygentall måler man mengden frie og bundne fettsyrer. Dette gjøres med en form av alkali.

For at oljen skal kunne anvendes i malingsproduksjon kreves at man har et ”förtvålningstal” på 190 – 195, samt et oksygentall på 1 – 5. Da vet vi at oljen tåler å blandes med zinkkvitt (som er basisk), for å kunne danne den zinksåpen som egentlig er selve malingsfilmen.

Den kaldpressede linoljen får et overskudd av glyserin i forhold til de frie fettsyrene, ettersom de stearinsyrene som sitter i frøskallet ikke følger med oljen ved pressing. Ved oppvarming til 125 °C samt foroksidering, får vi dessuten et overskudd av frie fettsyrer. Malingsfilmen risikerer da å krakelere når den tørker, ettersom ytterligere vannmolekyler og oksygen avgår under tørkeprosessen. Oljen bør derfor, innen den foroksideres eller kokes, avslammes og raffineres så at overskuddet av diverse emner, for eksempel glyserin, forsvinner.

Livslengden for en utomhusmaling er således beroende dels på sammensetningen, dels på kvaliteten av bindemiddelet. En linolje som skal anvendes for maling på utsatte fasader, skal derfor, etter min oppfatning (Rolf Hansen), varmpresses eller ekstraheres fra frøet. Oljen bør siden raffineres, evt. blekes, samt kokes på høy temperatur (285 - 300 °C) under en kort periode, tilstrekkelig til at fettsyrene skal danne en glyserol uten tilførsel av tilført oksygen. Denne forpolymeriseringen gjør at oljen blir mer vær- og vannbestandig. Den får en lav ytespenning og viskositet, men allikevel en høy fuktevne på pigmentet.

Uula er i klasse for minste påvekst av sopp i holdbarhetstesten fra Folksam/Grön Kemi for 2004. Denne ble ikke vurdert i den nyeste testen fra Folksam for 2010, men her kom linoljemalingene fra Engwall & Claesson og Beckers (se også) blant de fem med beste anbefaling. 

Linoljemalinga fra Engwall & Claesson er basert på rå og kaldpresset linolje, så i forhold til de opplysningene gitt ovenfor er jeg noe forundret over dette. Men de er helt sikkert klar over problematikken fra nittitallet, forskningen og utviklingen går sin gang, og med nye renseprosesser, produksjonsmetoder og tilsatser kan det hende kaldpresset linolje/linoljemaling er det ideelle valget i dag.


LIMMALING

 Limmaling kan bestå av ca 1 % lim (bindemiddel), 33 % vann (løsemiddel) og 66 % kritt (pigment). Limet kan være celluloselim eller animalsk lim. Kvitt pigment i malingen er kritt (CaCO3), men også kulørte pigment kan anvendes. I enkelte limmalinger tilsettes en liten andel kasein som emulgator, mindre enn 1 %, for å minske kritningen. Limmaling finnes som ferskvare helt uten konserveringsmiddel, kontroller i så fall tilvirkningsdatoen. Men den kan også kjøpes i pulverform, man bør ikke transportere vann. Det finnes også linoljeforsterket limmaling, dette for at den skal være mulig å tørke av. Unnvik limmaling med miljøfarlige tilsatser. Det finnes limmalinger på markedet som tilsettes så som plast og konserveringsmiddel, f. eks. isotiazolinoner som Kathon, Bit eller Bronopol. 
Limmaling anvendes innomhus på vegger og tak på de fleste underlag. Den har en jevn matt yte med fin lyster. Limmaling bør legges på i tynne lag og den er vanskelig å flikke på uten at det syns. Fargen er var for mekanisk påvirkning og kan kritte av seg (om den ikke er linoljeforsterket). Den går å vaske vekk med vann og krever tette ommalingsintervaller. Bland helst limmalingen selv. 

LUT

Disse forandrer utseendet på ulike slags tre. Av lutløsninger gis treet en annen (mørkere eller lysere) kulørtone. Eksempel på emner som inngår i lut for gulv er natriumhydroksid (natronlut og kaustisk soda), natriumkarbonat (krystallsoda eller malersoda), natriumhypoklorit (Klorin) og boraks. Løsninger med 1-10 % av disse emnene er normalt. Lutede gulv etterbehandles enten med såpeskuring og/eller med voks. Vanligst er luting av furugulv. Natronluten gjør så en kvit